Follow your dreams, they might come true

Jeg kan si med en gang at det siste året har vært det beste året i mitt liv.

Nå er det over 3 måneder siden jeg postet mitt siste innlegg og siden jeg kom hjem fra USA. Jeg har allerede begynt på skolen og livet har gått tilbake til den travle og normale hverdagen. Det føles ikke engang ut som at jeg har vært borte i et eneste sekund. Men det er jo ikke helt riktig.

Jeg merker det ikke så godt selv, men vet veldig godt at jeg ikke er den samme personen som før. Men det er så vanskelig å sette ord på det. Det er utrolig vanskelig.

Det gjør meg hvertfall veldig stolt å vite at jeg klarte meg et helt år borte. Jeg lærte så utrolig mye og er glad jeg kan se tilbake på det og smile av alle de gode minnene.

 

En annen ting jeg er sjeleglad for, er bloggen min. Jeg fikk ikke bare delt min amerikanske hverdag med dere, men nå har jeg muligheten til å gå tilbake til arkivet og lese litt selv også. For til tider er det vanskelig å huske absolutt alt jeg gjorde, fordi det var så mye.

 

Tiden går alt for fort,

 

Takk for alt. Takk til alle. Takk til meg selv.

Men nå er det er ikke så mye å si lengre. Jeg er helt tom for ord.

Og slik ble jeg voksen

Sometimes you have to die a little on the inside first in order to be reborn and rise again as a stronger, smarter version of yourself.



Definisjonen av å være voksen, er i følge Wikipedia "en person som blir regnet som fullt utvokst og klar til å delta i samfunnet, for eksempel gjennom arbeidsliv, ekteskap, økonomisk ansvar og politisk deltagelse". Men jeg har funnet min egen definisjon av voksen.

Hva som er skrevet i kursiv i dette innlegget kommer fra hva jeg skrev ned på notatene mine på iPoden min i løpet av året. Det har vært veldig nyttig å få ut følelsene mine, og å kunne lese senere hvor mye alt har endret seg.


Det går ikke en eneste dag her, uten at jeg tenker på hvordan det blir å komme hjem. Hjem til fine Norge. Hjem til mamma og pappa som jeg savner. Hjem til vennene mine som jeg har lengtet etter å møte. Hjem til rommet mitt, som fortsatt er preget av de rosa veggene jeg ønsket som 5 åring. Hjem til det normale livet.

Jeg kunne aldri si hundre prosent hvordan det skulle bli å bli en utvekslingsstudent, nettopp fordi jeg hadde levd 16 år på samme sted. Lite visste jeg hva verden hadde å tilby, eller bedre sagt: USA, Wisconsin.

Alt skjedde ganske fort. Jeg fikk vite hvor jeg skulle bo, kun 6 dager før jeg faktisk reiste. Det var en telefonsamtale jeg hadde ventet nærmere 10 måneder på å få, og endelig fikk jeg den. Jeg skulle nå forlate "redet" mitt til fordel for USA, og gjøre meg klar til å reise ut på eventyret som skulle endre livet mitt.

Å si hade til vennene mine og familien min på flyplassen var ikke så vanskelig som jeg trudde. Det var overraskende nok, ingen tårer innblandet fra min side; kun en følelse av lykke at jeg etter så mange år, endelig skulle få drømmen min oppfylt. Jeg kunne bare ikke innse at det var min tur, men jeg visste at det som var i vente, var et år jeg sent skulle glemme.  Jeg skulle også komme hjem igjen til slutt.

 

De første dagene når jeg oppholdet meg i New York må være både de beste, men også verste dagene i mitt liv. Jeg har lenge lengtet etter å bli selvstendig, og selvfølgelig følte jeg meg det når jeg innså hva jeg hadde kastet meg uti. Jeg var overbevist om at ingenting skulle ødelegge det.

Men jeg skal ikke skjule noe som helst - jeg hadde ikke så mange "venner" på turen i NY. Det var bare ingen jeg klikket helt godt sammen med, utenom en jente, men som dro en dag tidligere enn alle oss andre. Så jeg ble for det meste sittende på bussen alene, hvor jeg måtte kjempe for å holde tårene inne. Det var en ny, skremmende og ukjent følelse som hadde sniket seg innpå meg, og jeg ville ikke annet enn å ta neste fly hjem igjen. Denne planen om å dra på utveksling føltes ikke så "fantastiske" som den hadde gjort tidligere. 


30 august 2013: Ingen vil fremstå som svak. Jeg er ingen unntak. Jeg går igjennom en hjemmelengsel nå. Dette jeg er på kalles en Soft Landing Camp, men det føles ikke sånn i det hele tatt. Jeg føler meg alene og redd, til tross for at jeg befinner meg i drømmebyen New York. Hjemmelengsel har jeg aldri hatt og tenkte egentlig ikke på at det ville bli noe problem. Der tok jeg veldig feil. Allerede gått 1 dag og her holder jeg på å gråte på åpen gate. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal overleve i 10 måneder uten mamma, pappa, og alle vennene mine.


Men jeg tenkte litt mer på det og ble overbevist om at det var ment for meg å reise. Jeg måtte bare kjempe meg igjennom de tunge tidene, for å fullføre hva jeg hadde begynt.

 

...Jeg vet samtidig at jeg må skjerpe meg. Dette er drømmen min. Dette har jeg dedikert mer tid til en noe annet. "Det går over. Det er bare midlertidig. Dette skal bli et fantastisk år" repeterer jeg i hodet. Jeg er overveldet med følelser; lykkelig fordi jeg endelig er her. Ulykkelig fordi jeg savner hjemme. Det er mange nye inntrykk og opplevelser. Og jeg prøver samtidig å innse hva jeg gjør. Alt er bare så uvirkelig. Som en drøm. Bare at denne er ekte.



Året mitt her i Wisconsin har ikke vært smertefritt, men det tenker jeg ikke så mye på når jeg tenker tilbake på alle opplevelsene, og la oss ikke glemme de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med. Jeg har blitt en mer sosial person, fordi om jeg klarer å snakke med en fremmed på engelsk, burde jeg vel kunne snakke til alle på norsk også? Jeg har lært at alt er midlertidig, ingenting varer, og at avstand ikke teller. For jeg vet at når jeg kommer hjem, kommer alt til å være slik det var som når jeg dro - bare med en ny Kiwi butikk på Auli, noen nye kjærestepar og kanskje noen nye innstilte togtider.

Nå har det gått nesten 9 måneder siden jeg sist hadde norsk melk, og jeg er enkelt sagt ikke den helt samme jenta som hun som tok det store skrittet å flyttet frivillig til et ukjent land. Jeg er endelig myndig, har litt lengre hår og fått noen ekstra føflekker, men jeg lover dere, humoren min er den samme. Jeg har fått noen "reality checks", blitt en stolt og patriotisk nordmann, og klarer ikke å vente til å komme hjem til vanilje kesam, fårikål og ...frihet.

Når jeg setter foten min på norsk jord om ikke lenge, vil det være mitt siste skritt som ung, og første skritt som voksen: for jeg har vokst på denne opplevelsen, dette eventyret i USA. Jeg må faktisk begynne tenke på det å finne meg en jobb? Det sier jeg både lettet og trist, for ingen vil vokse opp. Men samtidig har jeg alltid sett frem til den dagen jeg kan vise alle, og spesielt meg selv, at jeg kan være en selvstendig og voksen kvinne.


28 august 2013 var jeg ung, og hodet mitt fylt med forventninger, håp og spenning. Lite visste jeg hva som kom i vente. Sakte men sikkert, vokste jeg av erfaringer og opplevelser på det å måtte bygge et nytt nettverk av venner, og et nytt amerikansk liv - akkurat hva jeg håpet på når jeg bestemte meg for å reise på utveksling. Men nå er utvekslingsåret mitt snart over, og jeg er (nesten) klar til å komme hjem. Jeg er klar til å avslutte et viktig kapittel i livet mitt, og å begynne på et nytt og spennende et, som voksen. 

Som jeg nevnte tidligere, alt er midlertidig, og det kan ha sine fordeler og ulemper. Men ta vare på hvert eneste sekund, for om det ikke er bra, vil det alltid ordne seg tilslutt. Det vet jeg.

 

7 september 2013: Jeg står på egne bein i det ukjente, bare 17 år gammel. Jeg skal love meg selv at jeg skal aldri gå igjennom dette igjen. Det har bare gått 1 uke og 3 dager siden jeg så foreldrene mine sist, og jeg klarer ikke vente til jeg ser dem om 280 dager da de vil stå på Gardermoen hjemme i Norge for å hente meg. 
Det er skremmende å høre antall dager, men jeg skal klare det. For sannheten er, det har aldri gjort så vondt. Men jeg vet de kommer til være der når jeg reiser hjem. Det er alt som teller.

267 dager senere sitter jeg med et smil på munnen og sier stolt "Jeg klarte det".

- Aina Rambjørg

Only two more weeks

Tenkte jeg skulle gi et lite livstegn fra meg ettersom det er et par uker siden jeg blogget sist. 

 

Det merkes godt at det begynner å gå mot slutten her. I går var min siste "normale" skoledag, for neste uke har vi bare finals, og graduation på lørdagen etter. Det er helt utrolig å vite at jeg har kommet så langt.

Jeg tror jeg led av en ekstrem vinterdepresjon i år, for nå i den siste uken når det har vært oppe i 30 grader har jeg ikke gjort annet enn å smile. Det har vært helt fantastisk, dere aner ikke! Så jeg skal ikke skjule at på track practicene har det ikke vært mye trening, men heller tanning når coach ikke er til stedet (beklager for så mange engelske ord i en setning, tror vi alle vet at norsken er ikke helt på plass).

I dag hadde vi en early release day, og fikk årbøkene våre. Så vi gjorde ikke stort annet enn å sitte ute for å nyte sola mens vi skrev hilsener til hverandre. Etter practice så vi på en baseball kamp før jeg, Mona, Anna, Liv, Hanna, Pihla og Caitlyn dro til Taco Bell for å spise, etterfulgt av en is på Dairy Queen. Kjøpte forresten en 12 pack med tacos for ..13 dollar? Spiste ikke hele selv så klart, selvom det er fult mulig for en som meg.


 

Men savnet etter iskrem er enkelt sagt ikke like høyt på lista, enn det vennene miner her er.
Mesteparten av menneskene jeg har møtt de siste 9 månedene vil jeg nok med et tungt hjerte, aldri se igjen. Men så har jeg de få, internasjonale vennene mine - fra Danmark, Tyskland, Finland, Sverige, Brasil, USA, Spania og Norge. Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre uten dem i hverdagen min, for det er i bunn og grunn de som har gjort dette til et fantastisk bra år.

 

Men om dere er bitte litt nysgjerrige på hva jeg har gjort i det siste, og mindre interessert i å lese om mine "reflekterende tanker" (jeg vet jeg er lei), er det bare å bla nedover.

Track meets:

 

17 mai parade i Westby, en norsk by 40 minutter unna: 

 

Piknik med herlige mennesker:

 

I 7th hour på skolen leverer jeg og Pihla ut snacks til barneskolen (veldig ambisiøs på skolen vet dere):

 

Nå kommer jeg til å være i Washington DC om akkurat kun to uker......... Det er snart så jeg kan telle på fingrene mine hvor mange dager det er til jeg forlater Wisconsin. SÅÅ jeg kan ikke love alt for mange oppdateringer i løpet av den tiden.

JEG ER SNART HJEMME?

Chicago

Nå har det gått to uker siden forrige blogg innlegg, og mye har skjedd! Men skal nå fokusere på den fantastiske Chicago turen jeg var på, fra torsdag til lørdag, sammen med de andre utvekslingstudentene.

Chicago er en nydelig by og jeg håper jeg kan reise tilbake senere. Det minnet meg litt om New York, bare med "litt" mindre mennesker. Vi brukte hele fredagen til å gå downtown for å utforske byen litt, og vi dro selvfølgelig til den kjente "The Bean" (hvor Channin Tatum giftet seg i filmen The Vow) og til Willis Tower som pleide å være verdens høyeste bygning.

For å summere opp: det ble 3 dager med masse gåing (og løping når jeg hadde 10 minutter til å shoppe, for å finne en sekk), så jeg er helt utslitt. Men det var en av de beste dagene jeg har hatt, nettopp fordi jeg fikk være med en gjeng fantastiske mennesker, i en kjent storby.

Bilder sier mer enn tusen ord, so here we go:










For er herlig gjeng!! Kommer til å savne dem mye.

Goodbye Chicago... for now.

Madison

I dag hadde vi fri fra skolen (en dag med påskeferie jippi), så jeg, vertsmor, Kylie og Mona reiste inn til hovedstaten, Madison for å utforske litt.

Det tok 2 timer å kjøre inn, hvor jeg har vært 2 ganger før - når jeg kom til USA og når jeg kom hjem fra Hawaii. Men jeg har var nok altfor trøtt begge gangene til å i det hele tatt gå ut av bilen.

Først dro vi til en bakeri absolutt alle europeere elsker, spesielt utvekslingstudenter: nemlig Clasen's European Bakery! Der har de alt for mye godt (belgisk sjokolade, kanelsnurrer, crossaints osv.) men det beste er nok utvalget av ekte ferske brød! Det er nok noe jeg virkelig savner fra Norge, for jeg hater det lyse "loffet" de kaller brød her i statene. Smaker absolutt ingenting :(


(Posere med et brød er nok den første og siste gangen, men når man først finner paradis må man bare). Jeg fant også senere Jarlsbergost på et marked i byen. Ahh, skolelunsjen min skal bli luksus i noen uker fremover!!

Etterpå dro vi på en 50 minutter lang tour til Wisconsin's State Capital, som faktisk er ganske lik en bygning som er i Washington DC (om ikke helt lik?). Så her er et kleint obligatorisk poserings bilde med et tre foran det som skulle være hovedpoenget med bildet.

Det var faktisk ikke så kjedelig som mange tror. Jeg har blitt veldig flink til å huske årstall i det siste, som kan være en god ting for fremtiden når jeg skal være med på Vil du bli millionær. Bygningen er den tredje som har blitt bygget, fordi den har blitt replaced en gang og andre gangen brente den ned. Den som står nå ble bygget i 1906 og det tok hele 11 år før den stod ferdig. Vært mange viktige og historiske mennesker i samme bygning som meg. (Starstruck, nei, jo, kanskje).




Jeg og Mona fant oss også hvert vårt par av solbriller som sikkert gjorde oss til byen kuleste (utveksling)studenter. Ja, nå har Madison et svæært college som vi kjørte forbi/igjennom med rundt 40-50 000 studenter. Vi kunne ikke dra hjem før vi fikk prøve iskremen deres. Det er sinnssykt mange "skoler" der, blant annet en meieri-linje, som altså har egne kuer til å lage det. Fremtiden ser klar ut når jeg vet folk vet hvordan man skal lage iskrem!


På veien hjem stoppet vi på en stor sko butikk. Jeg kjøpte ingenting (kanskje like greit), men tyskeren fikk seg et par løpesko. Så igjen, her har vi et nytt obligatorisk "jeg-har-fått-nye-sko-så-jeg-poserer-utenfor-butikken-ved-kua"-bilde:

Og jeg så klart.... Veldig normal.

Thank you Marla, for taking us!


Hvordan har dagen deres vært?

15.04.2014

Hjelpeløs. Fortapt. Alene. Forlatt.

I dette sekund sitter jeg i senga på rommet mitt, med et teppe rundt meg. Døren er lukket og jeg er alene med tankene mine. Det er ingen tårer innblandet i denne saken, men jeg tror jeg allerede er "uttømt" fra før.

Vet ikke hva jeg skal kalle det. Føler det blir litt feil å kalle det hjemmelengsel, fordi det har alltid føltes verre enn hva det er nå. Det er vel bare en dag hvor jeg ikke føler meg så veldig glad og jeg klarer ikke å sette alle tankene mine i perspektiv.

Jeg er jo en person som trenger litt alene tid, men det er ikke alltid like bra. Dagen i dag føles ganske tung og deprimerende, og jeg vil bare hjem.

Jeg savner de små tingene som å sitte på hytta i regnværet, og å spise god frokost med rundstykker og Jarlsbergost.

Jeg følte det ikke sånn tidligere i dag, for dagene her går som ofte veldig bra når jeg blir opptatt med skole og trening. Men så fort jeg kommer hjem ventes det snapchats fra venner i Norge, og bilder og statuser på facebook om hva som foregår - og siden jeg ikke har noe bedre å gjøre akkurat da kan jeg ikke annet enn å pine meg selv med tanken på at jeg ikke får være med på alt.

Jeg skulle kanskje ikke tillatt meg selv å se på alt det der, for dere aner ikke hvor hardt det er for meg. Det er hardt å leve "to" liv på en gang. Det er slitsomt og vondt.

Det kan hende det bare er meg, men i det siste har jeg mistet mye kontakt med noen venner hjemme i Norge. Det føles som at de ikke bryr seg så mye lengre. Forventer ikke et "hei" hver eneste dag, men en gang i blant kunne vært fint. Jeg vet det kan være vanskelig for dem, når jeg sitter her på andre siden av jordkloden, men helt ærlig: vil det ikke i enden være verst for meg?

Jeg vil bare ha en bekreftelse på at alt skal bli som før når jeg kommer hjem.

Er hjemme om 57 dager, men det føles som en evighet akkurat nå. Hvorfor må jeg føle det sånn, når jeg ikke har så mye tid igjen her. Hvorfor? Det eneste som hjelper er egentlig å få det ut her på bloggen, og å høre på musikk.

Håper dere har en bedre dag enn meg. Det skal vel ikke så mye til.

You feel your strength in the experience of pain. 
Jim Morrison

We all feel lost sometimes

Untitled | via Tumblr

 

Prom 2014

Prom er noe jeg har sett frem til i sååå lang tid, og desverre er det alt over nå. Men jeg sitter igjen med mange gode minner, og ikke minst mange bilder fra den herlige kvelden!

På lørdag dro jeg til Lysianne rundt 1 tiden hvor huset var fult av parfyme, hårspray og sminke. Etter et par timer var vi alle klare for bilder før vi kjørte videre til La Crosse for å spise. Det ble ikke helt hva vi tenke for restauranten vi skulle på var full, så det ende med at vi reiste på et sted de hadde italiensk mat, og melk så klart.

På veien hjem til selve skolen, måtte vi "søke ly" på en bensinstasjon fordi det var så mye torden og lyn, og vi var i ferd med å kjøre inn i en storm hvor hagel kunne sprekke ruta (Amerikas ekstremvær). Vi kom oss heldigvis frem etterhvert og var klare til å ta av de veldig ukomfortable skoene, for å danse.

Når de skulle annonsere hvem som var kongen og dronningen, hørte vi på Enchanted av Taylor Swift, og alt føltes bare som en uvirkelig drøm. Men det var ekte, og det var fantastisk! Det er kvelder som dette jeg kom for å oppleve.

Til tross for mye regn, ble det en vellykket kveld, med en morsom og herlig gjeng - tusen takk!

<3

Fish Friday

Hei igjen!

Jeg kom nettopp hjem fra en veldig koselig "friday fish"-middag på en lokal restaurant kalt Red Apple Inn sammen med vertsforeldrene mine og Liv. Det er leeenge siden jeg har hatt fisk, men var så utrolig godt, og nå er jeg stappmett! Kan like gjerne nevne at jeg var den eneste som bestilte baked fish, ikke fried fish, og fikk min bestilling sist. Det var fordi mannen som lagde det viste ikke hvordan man lagde det, så han ga meg fried. Sier litt om hvor ofte folk bestiller det, haha.

I dag på skolen måtte jeg, Liv og Tessa (alle fra Norge) svare på spørsmål om Norge for 6 klassinger. Vi fikk mange rare spørsmål som "I saw pictures from Oslo that people bike and walk, why is that?, "I saw you had a lot of trees!?". Må bare le, men det var ganske fint å kunne svare på spørsmål så yngre kan lære litt mer om hvordan ting fungerer rundt i verden.

Hadde mitt andre track meet i går, men som var det første som foregikk ute. Jeg løp 100 meters, shotput og disk. Er jo ganske ny på det, men håper på å forbedre meg. Track må være den beste sporten jeg har gjort her til nå, fordi det ikke bare er løping (hehe), men man får også møte så mange mennesker. I de siste dagene har været vært såå fint, og i dag tror jeg gradestokken viste rundt 19-20 grader. Var med andre ord ganske varmt og deilig!

Over til noe som kanskje ikke er like gøy: i går var det tydeligvis en hendelse i "downtown" Gays Mills hvor noen var litt fulle, så hadde de en pistol og skøyt en annen mann i hodet. Han overlevde, men har seriøse skader... Det fikk meg til å innse at ting er ikke så veldig trygt her, og jeg er glad vi ikke har så mange med gevær hjemme i Norge. Helt ærlig, det skjedde jo like ved hvor jeg bor? Er ganske skremmende å tenke på.

Nå er vi allerede i april (hvor ble tiden av??) og i morgen har vi prom!!! Det er da jentene bruker sånne stoore kjoler, og det er noe jeg har sett frem til helt siden jeg kom hit. Men jeg tror greia er at det er freshmen eller sophmores som bruker de store kjolene, så jeg har bare en lang og tynn en siden jeg er en junior. Det er også veldig dyrt, og jeg skal jo bare bruke den en gang (og jeg må ha plass i kofferten når jeg reiser hjem, som allerede er et problem men klærne jeg har). Men skal nok bli veldig koselig, så gleder meg masse!



Om akkurat 2 måneder er jeg hjemme i Norge igjen. Er det ikke rart? Jeg gleder meg så utrolig mye, men igjen, jeg kommer aldri til å "få tilbake mitt amerikanske tenårings liv". Det er mennesker jeg aldri kommer til å se igjen. Jeg vil kun ha muligheten til å reise på ferie hit, og det er ikke annet enn kjempe trist. Jeg har hatt det så bra her, og det er snart slutt. Det er helt uvirkelig at den store drømmen jeg hadde om å ta et utveksling sår i USA, snart er over.

Jeg har faktisk glemt helt hvordan det er å bo i Norge, for jeg har blitt så vandt til å bo her. Jeg har fått en fantastisk vertsfamilie som tok meg inn for 10 måneder. Jeg har fått venner for livet. Jeg har med andre ord fått en smak på den amerikanske hverdagen, opplevd så mye og lært enda mer om meg selv. Kunne sikkert skrevet en bok om det hele.

Skal som sagt ta en dag om gangen, nyte tiden jeg har igjen, og samtidig vite at det ikke er lenge igjen til jeg ser alle mine kjære i Norge. Selv de små ting, som å snakke engelsk dagen lang eller å løpe til hvert klasserom.

Når jeg kommer hjem er jeg 18, og jeg kan vel egentlig si at "voksen" livet vil begynne. Også fordi jeg har vokst så mye på kun 7 måneder. Det er litt skremmende, men når man også ikke har like mye frihet her, ser jeg frem til å endelig kunne gjøre det jeg vil. Og det starter med at jeg skal bruke hele sommeren på å jobbe, og forhåpentligvis kunne se tilbake på dette som den beste tiden i mitt liv.

We leave our countries being teenagers, and we come back being adults.

Jeg har sikkert sagt dette tusen ganger, men tiden min her har vært fantastisk og lærerikt, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro. Det kommer til å bli en tårefylt hjemreise, i viten at jeg aldri skal tilbake for å gå på skole. Men heldigvis har jeg blitt ganske rik på venner, både fra USA og resten av verden, som jeg kommer til å holde kontakt med resten av livet.



Dette er noe jeg skal stappe kofferten min med.

En filosofisk og tenkende Aina på den kule og gule amerikanske skolebussen. Følte det var obligatorisk på en innlegg som dette.

"Du skal elske din neste som deg selv"

"Å ta vare på seg selv innebærer å bli bedre kjent med seg selv slik at en kan planlegge og styre livet sitt. Altfor mange lever uten mål og mening; de overlater til andre eller til tilfeldighetene å velge for seg. "

Jeg føler at mange glemmer å tenke på seg selv. Men om vi tenker over det er det viktigere enn mange ting. For å være i stand til å ta vare på andre, må man kunne ta vare på seg selv. Først da har vi frihet til å velge og prioritere.

Mine 7 måneder her i statene har gjort meg til en helt ny person (slapp av, jeg har den samme gamle humoren). Siden jeg kom hit helt alene, uten å kjenne noen andre enn meg selv kunne jeg ikke snu hodet mitt til andre mennesker. Istedenfor måtte jeg stå på egne sterke bein. Og det har ikke hatt noe annet enn en positiv effekt.

Jeg smiler oftere enn jeg har gjort før - og det av mange grunner. Jeg innser hvor bra livet mitt er, hvor heldig jeg som har den familien jeg har, både i Norge og USA. Jeg har fått muligheten til å reise til et fremmed land, hvor jeg har blitt kjent med mange nye mennesker fra hele verden - men jeg ble også bedre kjent med meg selv. 

Jeg vet nå hvor mye jeg tåler, og det er så mye mer enn hva jeg trudde var mulig.

Det har jo som sagt vært en del dårlige dager for meg hvor jeg har hatt veldig hjemmelengsel, hvor det føles som verden går under. Det har vært mange felte tårer og tanker om å reise hjem fordi jeg trudde ikke jeg skulle overleve psykisk sett. Men akkurat nå som alt er bra, tenker jeg ikke på de dårlige opplevelsene - alt de har gjort er å ha formet meg til en sterkere person, som setter mer pris på livet. Jeg kan ikke si at det er annet enn en fantastisk følelse. Det gjør hverdagen så mye lettere.

"Love yourself, Like youself, Be happy with yourself" pinned with #Bazaart - www.bazaart.me

Tumblr

Jeg har lest at mange strir med selvtillitproblemer og et dårlig forhold til seg selv. De synes ikke utseendet er som det skal være, de synes ikke de får til det de ønsker, og de føler seg utilstrekkelige både hjemme og på jobben. Som regel (desverre), stemmer deres oppfatning av seg selv dårlig overens med det andre synes om dem.

Jeg pleide å være veldig sjenert. Men nå som jeg må snakke engelsk hver eneste dag føler jeg at det ikke finnes noe jeg ikke kan gjøre. Det har bare vært noe jeg måtte hoppe i når jeg kom til USA.

Jeg har hatt presentasjoner på skolen, på engelsk så klart, så når jeg kommer hjem må jo det å ha en presentasjon på norsk være lett som bare det? Og jeg er bare 18 år? Det gjør meg så glad å tenke på. For alle pengene, og all jobben jeg har gjort for å reise på et utvekslings-år har virkelig gjort seg. Jeg føler meg bedre, både psykisk og fysisk. Det er også noe som vil vare livet ut.

Skulle bare ønske 14 år gamle Aina kunne se dette, slik at jeg kunne lært dette tidligere. For før hadde jeg virkelig problemer med å i det hele tatt like den personen jeg var. Men bedre sent enn aldri? Jeg kan endelig se meg selv i speilet, uten å skamme meg. Jeg er Aina, og jeg er stolt over meg selv. Klarer du å si det også?


"Never be ashamed of yourself. Because you are born into the skin. You can scar it, stretch it, burn it, mark it, tan it, peel it. But you are always in it, so you might as well learn to love it."

Blir så imponert av meg selv, bare av å se hva jeg har skrevet nå. Hvordan er det mulig at norsken min er bedre enn noen gang, når jeg ikke har bodd i Norge på over et halv år? Jeg tror "inspirasjonen" min til å skrive dette innlegget er etter joggeturen jeg hadde i morges, når jeg var helt alene, omringet av musikk og natur. Det kan virkelig gjøre en forskjell å ta litt tid til seg selv.

Så husk: I løpet av livet vil du møte så mange mennesker, som kommer og går. Men du vil alltid ha deg selv. Og hva er ikke bedre enn å elske deg selv for den du er, enn å løpe til alle andre i desperat nød til å bli elsket?

♥ Aina

Nothing beats running

I dag stod jeg opp halv 9(!!!!), spiste litt nonstop og fant ut at det var en perfekt dag til å gå på en tur. Men som den løpeglade jenta jeg er (når ingen er rundt), ble det til en joggetur. Herregud så godt å endelig få litt god og frisk luft. Ingenting føles bedre. Kjenner jeg har savnet den tiden jeg har med meg selv, alene ute, med god musikk. Ingenting slår det!




 

Senere på dagen dro vi til Cassville for å dra på et bryllup.. på en bar! Ja, det er jo Wisconsin... Får meg hvertfall til å se frem til en dag jeg skal gifte meg. Men nummer en er vel kanskje å finne seg en mann først?

I løpet av dagen fikk jeg også en veldig trist snapp fra pappa :( 

 

Peace out

"Cowgirl"

Forrige helg var jeg jo på The mall of america der fikk jeg møte min kjære Charyl, som er min pappas tremenning. Har som sagt aldri møtt henne før, og fikk først vite at vi hadde slektninger i USA i september i fjor. Var ikke annet enn kjempekoselig! Hun er den søteste og snilleste kvinnen jeg har møtt, og jeg håper jeg kan besøke henne i Mankato før jeg reiser hjem. Er sååå takknemlig for den fine familien jeg har!!!

 

Søndagen i går dro jeg og familien min ut for å spise lunsj sammen med Courtney og "grandma" Doris. Senere på kvelden fikk jeg være med Kylie på en gård hvor jeg fikk prøve å melke en ku. Tror det gjorde prikken over i'en: jeg ble med andre ord en ekte Wisconsin "cow"girl!





 

Ellers er track sesongen godt i gang! Det er mye løping så klart, men jeg klager ikke på litt ekstra trening ute nå som våren nærmer seg.

Om to uker er det prom, om en måned er det tur til Chicago, om 2 måneder er det graduation, og jeg reiser hjem i juni! Tiden flyr, men jeg kan ikke annet enn å glede meg til alt som skal skje :) I dag fikk jeg en pakke fra søsteren min som inneholdt (lilla)påskeegg og nonstop. Ahh!! Skal kose meg med det før jeg får full tilgang til det hjemme (som kanskje ikke er så bra haha).

"Lengtar heim"

Denne sangen får meg i så godt humør. Masfjorden er den fineste plassen jeg vet om, og jeg har ikke ord på hvor mye jeg gleder meg til å tilbringe hele sommerferien min der 

"Det e helg inni Masfjorden og alla lengtar heim"

Her et det to bilder av Rambjørg, med utsikt fra hytta vår. Er det ikke fint? Gården nedenfor er stedet pappa vokste opp, og hvor besteforeldrene mine bor. 


Foto: Kjell Rambjørg

Minnesota next

Hey guys,

Om noen timer skal jeg til Minnesota. Jeg og vmor har booket et hotell like ved The Mall Of America, så vi kan få være der hele dagen i morgen. Den beste delen er kanskje at jeg skal møte en dame som heter Charyl. Har aldri møtt henne før, men hun er i familien min - pappa's tremenning. Tror dette blir min siste "sjanse" til å shoppe bigtime før jeg reiser hjem (billige Amerika♥), for jeg har så mange planer fremover at jeg vil ikke få tid til å gå ut å shoppe.

Jeg og vertsmor har også begynt å snakke om "ferien" vår, tiden etter skolen er over og før jeg reiser hjem. Det var først snakk om Las Vegas, men det blir litt for dyrt akkurat nå. Så vi snakket litt om å enten dra opp til en vannpark i Wisconsin eller til South Dakota til Mount Rushmore?

Snøen har nesten smeltet vekk, og det begynner å bli litt varmere ute - som får meg i godt humør!! Herregud som jeg savner varmen 

Hadde også en vellykket bursdagsfeiring forrige søndag - ble veldig internasjonalt med folk fra både Norge, Svergie, Danmark, Tyskland, Spania, Thailand, USA og Brasil. Så glad jeg kjenner så mange fine mennesker!





Ha en fin helg - snakkes!

Time flies, and we all grow up

Jeg tror neppe mamma og pappa forestilte seg at jeg skulle bo her i Wisconsin, 18 år etter at jeg ble født. Nei, det var nok det siste de ville tenkt på etter tvillinglykken de hadde da.

Jeg hadde heller aldri trudd det - at jeg ikke skulle være hjemme på bursdagen min. 18 års burdagen min som indikerer at jeg er myndig. At jeg er voksen.

Det er litt rart, men jeg føler meg faktisk voksen nå. Jeg er selvstendig, og nå toppen på kransekaka: jeg er 18! Det har alltid vært noe jeg trudde ikke var mulig. Jeg forestilte meg at jeg aldri ville "rekke" opp til den alderen. Men her er jeg da. 18 år. Myndig.



I går var en lang dag. Vi hadde våre to siste teaterforestillinger, og når vi var ferdig klokka 10 måtte vi rydde frem til klokken 12. Når klokka var 12 sang alle happy birthday til meg, og herregud så glad jeg ble. Men like etterpå kom tårene. Noen ganger blir det bare litt for mye. Heldigvis har jeg noen fantastiske veninner som fikk meg til å smile og le igjen. Hva skulle jeg gjort uten dem?

Tvillinghjertet blør i dag. Savner så klart mest søstere min, fordi vi har alltid vært sammen på bursdagen vår. Før ønsket jeg alltid at jeg kunne få en bursdag helt alene, og nå har jeg det - men jeg føler ingen lykke.
Måtte du ha en fantastisk dag uten meg!


En tanke som streifet meg her om dagen er at å dra på utveksling kan bli et gaaanske bra år.. enn så lenge du ikke feirer jul eller bursdag (eller andre tradisjoner). For det er som regel på de dagene du skulle ønske du var hjemme.. Men nå har jeg ikke flere slike tradisjoner og dager før jeg reiser hjem, så blir veldig lettet å vite at jeg har kommet meg igjenom det værste. Og jeg blir veldig stolt over meg selv. Veldig stolt.

Og som pappa sa: alderen har ingenting å si, jeg kommer alltid til å være mamma og pappa's lille jente. Tusen takk for alt dere har gjort for meg. Kunne ikke bedt om bedre foreldre enn dere 

I dag jeg brukt dagen til å rydde rommet mitt, svart på facebook gratulasjoner, skypet med familien og gjort klar til i kveld. Får snart noen venner over på besøk for å ha en liten bursdagsfeiring, som sikker blir veldig koselig!

Peace out - birthday girl

As we grow up, we learn that even the one person that wasn't supposed to ever let you down probably will. You will have your heart broken probably more than once and it's harder every time. You'll break hearts too, so remember how it felt when yours was broken. You'll fight with your best friend. You'll blame a new love for things an old one did. You'll cry because time is passing too fast, and you'll eventually lose someone you love. So take too many pictures, laugh too much, and love like you've never been hurt because every sixty seconds you spend upset is a minute of happiness you'll never get back.

Play and prom

Dagene nå går så fort!

Jeg har playpratice hver dag denne uken (pluss lørdag), frem til klokka 8 for å bli klar til neste ukes performances, som vi har både mandag, tirsdag, torsdag, fredag og lørdag. Dere har vel allered fått med dere at jeg er en pirat? Arrr...arrr. Var bare idag hvor vi sluttet klokken 6, så jeg fikk endelig tid til å vaske rommet mitt og ta the laundry (hva er det på norsk igjen..?).
Det går ganske fint egentlig, til å være en utvekslingsstudent som må snakke gammel engelsk. Noe av det jeg skal si er: "De devil he den say, that throughout de land. De dead de be punished, by the devils own hand. And de damend souls wander, till they bore. The mark of scratches, and bites by the score." Ja, det meste er fra shakespear, så det forklarer alt. Det morsomte må vel være at jeg får være sammen med andre og bli kjent med nye mennesker! Vi har forresten den beste direktøren på mils avstand: Mr Ghormley, som er læreren min i Shakespear. Han er den aller beste (og han kan skrike ganske høyt)...



På søndag dro jeg til La Crosse for å lete etter en kjole til prom som er i april. Det er da de fleste går i sånne stooore kjoler. Men det er juniors som gjør det + det er svindyrt. Jeg fant meg heldigvis en kjole som ikke var så dyr (dere får vente å se), men tok meg en tur innom en slags "bridalshop" hvor de hadde sinnsykt fine kjoler! Det var en jeg prøvde som jeg ble helt forelsket i men den kostet... gjør dere klar... 515 dollar... Ughh. Det er bare for mye for å bruke den en kveld, desverre.

Her er to av kjolene jeg prøvde som jeg ble helt forelsket i, men ikke nok til å betale over 400 dollar for :(



Basketball sesongen er også over nå.... Kommer til å savne coachen vår aller mest!! Neste og den aller siste sporten jeg skal være med på her på North Crawford er track som begynner neste mandag. Ser frem til det!!

Så jeg har som sagt vært veldig opptatt med skole, trening og playet i det siste, så har vært vanskelig å oppdatert dere. Det snør forresten fortsatt her, og jeg ble fortalt at det har vært Wisconsin's 4 kaldeste vinter i år. Yeyyy,  heldig er jeg!
Og jeg har fått snappene dine pappa, du har vært flink til å knote deg frem til det uten meg:



Nå er vi i Mars og jeg har kun 3 måneder igjen her. Lengter hjem så klart, men vet at så fort jeg er hjemme, kommer jeg til å ville dra tilbake... Man blir bare så forvirret når man er på utveksling at det er ikke mulig. Ganske sikker på at jeg plutselig sitter på flyet som skal ta meg hjem til Norge, for tiden går så utrolig fort. Det har sine fordeler og ulemper...



Peace out!

Days until...

Min uke i Hawaii

Aloha, GJØR DERE KLAR FOR ET LANGT INNLEGG!!

Forrige lørdag reiste jeg til den Hawaiiske øya O'ahu gjennom BELO USA som arrangerer forskjellige turer for utvekslingsstudenter i USA. Jeg, Liv og Ludvig reiste sammen bort og det tok totalt 24 timer fra da vi reiste hjemmefra til vi kom til hotellet i Honolulu. Men hva kan man regne med når man bor i Gays Mills, Wisconsin?


Flyet fra Chicago ble forsinket som resulterte i at vi ikke rakk flyet vårt i San Fransisco. Vi ble sittenede å vente i et par timer, men jeg fant sushi, så skal ikke klage. Uansett, vi kom frem på hotellet rundt 9 lokal tid, lørdag kveld. Gikk rett til rommet mitt hvor jeg ble møtt av mine tre romkamerater som jeg aldri hadde møtt før. Felicia fra Svergie, Irlin fra Norge og Geri fra Sveits. Kunne virkelig ikke bedt om bedre, og vi ble alle veldig godt kjent i løpet av uken og det var så trist å måtte si hade den siste dagen.

Hadde forresten det fineste utsikten fra terrasen på rommet vårt!

SØNDAG:
Første dagen dro vi til stranda som ligger like ved hotellet vårt. Vi ble delt opp i grupper (for vi var totalt 105) men jeg brukte tiden frem til klokka 11 til å sole meg og å bade. Dette er også dagen jeg ble veldig solbrent. Senere dro jeg ut på en katamaran tur langs Waikiki Beach. Vi var veldig heldig med været (som vi var alle dagene utenom fredag), og det var en fin opplevelse å kunne se det vakre stedet + skilpadder! På ettermiddagen var det klart for surfing. Jeg hadde aldri gjort det før men hadde sett veldig frem til det. Det er hvertfall ikke siste gang jeg skal gjøre det, for nå vet jeg jo teknikken.. selvom det var så sinnsykt slitsomt å "ro" ut. Det var sikkert bare meg.



MANDAG:
Denne dagen var kanskje den lengste og mest slitsomme selvom vi fikk sett og opplevd mere enn hva jeg trudde var mulig på en dag. Etter frokosten klokka tok vi bussen til en regjerings bygning(som forresten er i serien Hawaii Five-0), og fikk se statuer av den gamle kongen og den gamle dronningen. På veien dit kjørte vi forbi en skole, og gjett hvem som gikk på skole der? Barack Obama!! Ble helt starstruck når jeg hørte det.

Vi dro også til Dole plantasjen (der de dyrker ananas) hvor vi prøvde vi ut en god "whip cream pineapple" dessert. Vi fikk også vite vårt hawaiiske navn på et armbånd. På mitt armbånd står det bare Aina fordi det er et ord i Hawaii som betyr land.

Neste stopp var Hawaii's North Shore. Det var en liten surfeby med masse kule butikker. Jeg, Liv og Felicia spiste på Kua'Aina (etter min forespørsel) hvor jeg hadde en avocado burger som lunsj. Men det var bare etter at jeg ikke hørte navnet mitt ble rop opp, så de kastet burgeren, ga meg tilbake pengene + jeg fikk en burger....Jeg beklager... Etter det dro vi videre til The Polonysian Culture Center hvor vi var resten av dagen. På kvelden hadde de et spennede show innehold masse kulturell dans og ild!

Så på en dag fikk jeg se hvor Barack Obama ble født og hvor han gikk på skole. Jeg fikk se hvor Jack Johnson bor. Jeg fikk smake på en sinnsykt god ananas. Jeg innså at jeg ikke var helt vandt til varmen. Jeg lærte huladansen (egentlig ikke). Jeg fikk drikke fersk kokosmelk. Jeg lærte masse om den Hawaiiske kulturen. Jeg lærte hva navnet mitt betyr. Jeg spiste på en restarant som heter Aina +++.

TIRSDAG:
Som en liten "pause" fra den veldige slitsomme mandagen dro vi til en sinnsykt fin strand for å slappe av. Det var ikke mange mennesker der så vi hadde den hvite sanden og det blåe vannet neste helt for oss selv. Var vanskelig å innse at jeg var på et ekte drømmested som mange bare ser på filmer. For det var beyond beautiful! På veien dit stoppet vi for å se på utsikten over Honolulu, og på en whole foods butikk for å kjøpe inn lunsj.



ONSDAG:
Siden vi var delt opp i 4 grupper, var dette dagen hvor min gruppe skulle gå hiking til Diamond Head. Det var veldig varmt, men det var verdt all svettinga. På toppen ble vi møtt av en fantastisk utsikt. Det var en nydelig og skyfri dag!

Dagens latter var vel kanskje at jeg måtte løpe med Felicia til forever21 for å bytte en kjole. Jeg hadde nettopp dusjet og vi hadde en time på oss før vi skulle ta bussen ut for å spise med hele gruppen. Tok av skoene, og løp gjennom folkemengden som sikkert trudde vi løp fra noen. Så hadde de selfølgelig ikke kjolen inne, men vi fant en lignende en etter en stund. Slitene og svette klarte å komme oss tilbake til hotellet 15 minutter før bussen gikk. Jippi!

På kvelden dro vi på et kjøpesenter for å først spise sammen på Bubba Gump Shrimp. Resten av kvelden fikk vi tid til å shoppe!



TORSDAG:
Denne dagen dro vi til Pearl Harbor. Først dro vi til USS Missouri for å gjøre litt frivillighetsarbeid, før vi dro på The USS Arizona Memorial. Skal fortelle mere om det i et eget innlegg. Kan hvertfall si at det var veldig vanskelig å holde tilbake tårene når man er på et slikt sted. Er veldig glad jeg fikk reise dit!

FREDAG:
Dette var den eneste dagen med dårlig vær. Først dro vi til Hanauma Bay for å snorkle. Etter 20 minutter gikk jeg og Liv inn igjen og tok en times lur før det begynte å regne. På kvelden kjørte vi 2 timer med buss til Paradise Cove Luau, men som ble avlyst da vi kom. Vi fikk spise mat, men det var ikke været til å sitte ute så vi dro å bowlet i stendfor. Det var egentlig veldig kjipt for jeg hadde sett veldig frem til festen på Paradise Cove. Men det er vel ikke bedre enn hva du gjør det til, ikke sant?

LØRDAG:
Som en liten "avslutning" dro jeg, Liv og Geri til Starbucks hvor vi kjøpte oss en large Java chip frappucino. Jeg gjorde også en last minute shopping selvom jeg viste at det var minimum med plass i kofferten min. Så var det bare å si hade til Hawaii for denne gang. Flyturen hjem gikk ganske greit bortsett fra at jeg fikk krampe i beinet i Chicago og at det var kaldt når vi kom frem. Var faktisk så desperat at jeg kjøpte meg en genser på flyplassen.

Nå har jeg brukt over 4 timer på å skrive dette, så jeg håper for all del at dere likte det. DEDIKERT BLOGGER SA DU??

Dette er definitivt den beste uken i mitt liv hittil. Jeg fikk se og oppleve så utrolig mye på kort tid, på et så fantastisk vakkert og varmt sted som Hawaii. Ble også kjent med to mennesker jeg allerede har planer om å møte til sommeren. Og jeg har bare kjent dem i en uke? Vi skal tilbake til Hawaii senere, så var ikke så veldig trist å reise. Det eneste triste var vel bare tanken på leksene jeg måtte gjøre når jeg kom tilbake til Gays Mills. Ville helt ærlig enten bare forbli i Hawaii eller reise hjem til Norge. Men forhåpentligvis går de neste 4 månedene ganske fort. Jeg har mye på timeplanen, og masse å se frem til!

Takk til alle som gjorde denne turen uforglemmelig!
Mahalo ohana (thank you family) 

Tilbake til Wisconsin

Etter en lang flyreise er jeg tilbake i Wisconsin. Fryser mere enn vanlig, har masse lekser å ta igjen men så fort jeg får tid skal jeg fortelle alt fra Hawaii turen min. Det er hvertfall den beste ferien jeg har vært på til nå, og det er ikke siste gang jeg reiser dit.

Aloha!

Hawaii next

We will be flying to Hawaii's most popular island, Oahu, the third largest of the islands. Oahu, appropriately named "The Gathering Place," is home to the state's capital, Honolulu, where over 85% of Hawaii's population currently lives. We will be staying in Waikiki, famous for its striking contrasts. From global chic to local crafts, haute cuisine to plate lunch, and surf lessons to lomi lomi, the island spirit of "Aloha" (love, peace, and diversity!) is truly alive in Waikiki.

We will explore Honolulu's history, including its rich Polynesian influence, the largest attack on the American Navy at Pearl Harbor, and the legendary North Shore, where the International Surfer's Competition takes place. We will also have the unique opportunity to hike the famous volcanic mountain, Diamond Head, and snorkel among the colorful fish in the beautiful, clear waters of the Pacific Ocean.

- BeloUSA

Palm trees
HANNALICIOUS Hanna Friberg
Hawaii - The big Island
hawaii

Flyet mitt reiser i morgen tidlig klokken 7 fra Milwaukee-Chigaco-San Fransisco-Honolulu, og det vil ta ca 15 timer totalt. Men så må vi kjøre til Milwaukee også, som tar 3-4 timer.

Tidsforskjellen fra Hawaii og Norge tror jeg er 11 timer, er ikke det rart?

Æææ, klarer ikke vente!

- A

What is exchange?

As an exchangestudent you have to deal with mixed feelings all the time. You don't always know why, but small things can turn out to be the reason for your tears. I can have a good day or a good conversation - but only seconds later I can get this..happy..sad...unexplainable feeling inside which makes me cry.

I cried when I eat too much bread dough one time. I cried when I didn't get the ice cream that I wanted. I cried when my mom had to go to work. I cried when I broke my arm, jumping off the swing in 1st grade. I cried when we gave away our first dog. But after that, I rarely cried - I thought big girls didn't cry. This was before I went on exchange. 

When I left Norway I didn't cry. I had so much to look forward to. So many things to be happy for. I said goodbye to my family but with a smile on my face even though I knew that if I didn't cry then, it would come later. Later as in when I would be thousands of miles away from home. Later as in when I woulnd't have the chance to hug my parents. Later as in whenever the tears chooses to come, without any control.

only exchange students will understand

Jennifer - Utbytesstudent USA 13/14 - JENNIFER, 96, GÖTEBORG, UTBYTESSTUDENT I USA 2013/2014

"Exchange is change. Rapid, brutal, beautiful, hurtful, colourful, amazing, unexpected, overwhelming and most of all constant change. Change in lifestyle, country, language, friends, parents, houses, school, simply everything.

Exchange is realizing that everything they told you beforehand is wrong, but also right in a way.

Exchange is going from thinking you know who you are, to having no idea who you are anymore to being someone new. But not entirely new. You are still the person you were before but you jumped into that ice cold lake. You know how it feels like to be on your own. Away from home, with no one you really know. And you find out that you can actually do it.

Exchange is thinking. All the time. About everything. Thinking about those strange costumes, the strange food, the strange language. About why you?re here and not back home. About how it?s going to be like once you come back home. How that girl is going to react when you see her again. About who?s hanging out where this weekend. At first who?s inviting you at all. And in the end where you?re supposed to go, when you?re invited to ten different things. About how everybody at home is doing. About how stupid this whole time-zone thing is. Not only because of home, but also because the tv ads for shows keep confusing you.

Thinking about what?s right and what?s wrong. About how stupid or rude you just were to someone without meaning to be. About the point of all this. About the sense of life. About who you want to be, what you want to do. And about when that English essay is due, even though you?re marks don?t count. About whether you should go home after school, or hang out at someone?s place until midnight. Someone you didn?t even know a few months ago. And about what the hell that guy just said.

Exchange is people. Those incredibly strange people, who look at you like you?re an alien. Those people who are too afraid to talk to you. And those people who actually talk to you. Those people who know your name, even though you have never met them. Those people, who tell you who to stay away from. Those people who talk about you behind your back, those people who make fun of your country. All those people, who aren?t worth your giving a damn. Those people you ignore.

And those people who invite you to their homes. Who keep you sane. Who become your friends.

Exchange is music. New music, weird music, cool music, music you will remember all your life as the soundtrack of your exchange. Music that will make you cry because all those lyrics express exactly how you feel, so far away. Music that will make you feel like you could take on the whole world. And it is music you make. With the most amazing musicians you?ve ever met. And it is site reading a thousand pages just to be part of the school band.

Exchange is uncomfortable. It?s feeling out of place, like a fifth wheel. It?s talking to people you don?t like. It?s trying to be nice all the time. It?s bugs.. and bears. It?s cold, freezing cold. It?s homesickness, it?s awkward silence and its feeling guilty because you didn?t talk to someone at home. Or feeling guilty because you missed something because you were talking on Skype.

Exchange is great. It?s feeling the connection between you and your host parents grow. It?s knowing in which cupboard the peanut butter is. It?s meeting people from all over the world. It?s having a place to stay in almost every country of the world.

It?s cooking food from your home country and not messing up. It?s seeing beautiful landscapes that you never knew existed.

Exchange is exchange students. The most amazing people in the whole wide world. Those people from everywhere who know exactly how you feel and those people who become your absolute best friends even though you only see most of them 3 or 4 times during your year. The people, who take almost an hour to say their final goodbyes to each other. Those people with the jackets full of pins. All over the world.

Exchange is falling in love with this amazing, wild, beautiful country. And with your home country.

Exchange is frustrating. Things you can?t do, things you don?t understand. Things you say, that mean the exact opposite of what you meant to say. Or even worse?

Exchange is understanding.

Exchange is unbelievable.

Exchange is not a year in your life. It?s a life in one year.

Exchange is nothing like you expected it to be, and everything you wanted it to be.

Exchange is the best year of your life so far. Without a doubt. And it?s also the worst. Without a doubt.

Exchange is something you will never forget, something that will always be a part of you. It is something no one back at home will ever truly understand.

Exchange is growing up, realizing that everybody is the same, no matter where they?re from. That there is great people and douche bags everywhere. And that it only depends on you how good or bad your day is going to be. Or the whole year.

And it is realizing that you can be on your own, that you are an independent person. Finally. And it?s trying to explain that to your parents.

Exchange is dancing in the rain for no reason, crying without a reason, laughing at the same time. It?s a turmoil of every emotion possible.

Exchange is everything. And exchange is something you can?t understand unless you?ve been through it."

- Uknown

In my opinion, this is probably the best description of exchange, ever written. It is all so true. But no one will ever truly understand - except from the brave exchange students.

Going on exchange is the best decision I've made despite new and challenging experiences.
Mom and dad home in Norway - I know it is hard for you to pay a lot of money to let your 17-year old daughter leave you for 10 months. But I am beyond grateful for the opportunity. Marla and Harry - if it wasn't for you, I wouldn't be here. You are two amazing people and I am so glad that I came to your family. Friends - I know it is hard to find real friends on exchange. Real friends to laugh and smile with. But I did and now I can't imagine a life without you.

Exchange student

- A

Hockeygame

På torsdag dro jeg og noen venner til Viroqua til en hockeygame. Om jeg ikke tar feil er den den første ordentlige hockeykampen jeg har vært på. Det var kjempegøy og jeg håper vi kan reise flere ganger! Vi spiste først på Culvers(favorittstedet) og dro så på Walmart for å kjøpe små (u)nyttige ting. Jeg husket å ta med kameraet mitt, så her kommer det noen bilder.


Vi hadde ikke skole på verken torsdag, fredag eller i dag (mandag), og det er stor sannsynlighet for at vi ikke har det i morgen heller. Det er bare fordi det er alt for kaldt for barna å stå å vente på bussen fordi man kan få frostskader osv. Vi har fått uvanlig mange "snowdays" i år som betyr at vi må enten gå på skole senere når vi egentlig skal ha fri, eller så må man vi gå flere dager når sommerferien egentlig begynner. Om de gjør det sistenevnte trenger ikke jeg å ta det igjen, fordi seniors og utvekslingsstudenter slutter 1 uke tidligere på skolen når vi har gradution (31 mai).

Så har jeg forresten fått mobil igjen!! Etter nesten 2 måneder uten, har jeg klart meg ganske bra. Nå drømmer jeg meg bare bort i Hawaii for om mindre enn 2 uker kommer jeg til å være der, og jeg gleder meg så utrolig masse!

Oppdatering fra Januar

Fikk mye fine tilbakemeldinger på det forrige innlegget jeg skrev, og må bare si at jeg setter veldig pris på det. Dere er så gode alle sammen 

Denne uken har vi hatt finals. Det vil si at vi får en prøve på hver enkelt fag (Algebra1, Art, AP Lit, Psychology, American History, Shakespear som er fagene jeg har). Det som er litt morsomt er at det utgjør ikke så mye av karakteren + i noen fag får vi lov å ta med et ark hvor vi kan skrive hva vi vil på, som sier litt hvor vanskelig det er, haha.

I dag skulle jeg egentlig ha de to siste finalsene, Art og Algebra, men det var vist så kaldt at skolen ble cancelled. Etter min mening er det ikke så kaldt, men det var godt å sove 5 timer ekstra. Det kjipe er at jeg hadde laget brownies og funnet frem "fine" klær for å få 20 ekstra poeng i Art (only in America).



Har vært veldig dårlig på å ta bilder i det siste, men skal begynne å ta med kameraet mitt når jeg går ut. Har heller ikke oppdatert dere så utrolig mye, men skal prøve å gi en liten oppsummering fra de siste ukene.

Det har gått mye i basketball, og vi har ca 2 kamper hver uke. Jeg har begynt å trene på vektrommet på morningene sammen med Liv, Kylie og Lysianne. Da står vi opp rundt 5, er på skolen kl 6, trener i en time, dusjer, spiser og går til første time (crazy girls). Har vært litt slitsomt noen ganger siden jeg også har basketball trening etter skolen, men jeg liker å holde meg i form, og å ha noe å gjøre.



Nå er det snart bare 2 uker til jeg reiser til Hawaii. Det er helt utrolig! Var veldig usikker på om jeg skulle dra fordi det kostet en del, men nå er jeg glad jeg valgte å dra. Blir godt å komme vekk fra kulden i en uke. Jeg skal til Honolulu (Waikiki), og skal blant annet surfe, snorkle + myye mere. Har bestilt bikini fra Victoria's Secret hvor jeg ikke trengte å betale toll (i motsetning til Norge), så klar er jeg. - Må bare takke mamma og pappa som har vært så snille å la meg reise. Er så glad i dere!

hawaii | via Tumblr

Så har jeg bestilt cap and gown for graduation som er 31 mai. Får altså være med på sermonien, og får slutte en uke tidligere på skolen sammen med alle seniorene selvom jeg er junior. En ting er sikkert, jeg kommer hjem med en egen koffert med klær fra skolen.



I dag er en veldig god dag, vist du ser bortifra at jeg glemte tannbørste min på skolen, så har ikke fått pussa tenna på over 1 dag :(

I kveld skal jeg til Viroqua for å se på en hockeykamp, så har vi ikke skole i morgen, men vi har en basketballkamp. OG jeg har fått låne en telefon av en veninne, så når jeg får kjøpt tid kan jeg etter nesten 2 måneder endelig ringe og tekste! Fant også ut at i fjor mistet jeg 1 iPod (som jeg fikk igjen heldigvis), og mistet to mobiltelefoner som jeg aldri har funnet igjen. Hehe, lurer fortsatt på hvor de er i denne verden...

Ha en fin helg alle sammen!

- Aina 

Er det ikke rart?

Har vært litt usikker på om jeg skal poste dette innlegget i noen dager. Jeg vil gjerne dele "nedturene" mine, men samtidig vet jeg ikke hva jeg skal kalle det som blir skrevet nå. Dere må bare vite at jeg setter så utrolig stor pris på å være her, men det er ikke alltid så lett.

And I'm sad again. | via Tumblr

Er det ikke rart at jeg savner hverdagen i Norge. Det å kunne høre på musikk på full volum på rommet mitt. Det å bare kunne invitere venner over uten å spørre om lov. Det å bli med mamma på matbutikken eller besøke mormor. Det å ta en joggetur i skogen. Det å ikke få skyldfølelse for å ha glemt å vaske kjøkkenbordet, eller for å sove til klokken 12 på en lørdag. Ting jeg vanligvis ikke tenker over. Ting jeg ikke før nå, har tenkt over.

De sier at man skal føle seg hjemme på utveksling. Jeg gjør det, men det er ikke helt det samme. Det er en annderledes "hjemme".

Hjemme forbinder jeg med mamma og pappa. De er ikke her lengre. Hjemme forbinder jeg med frihet. Her må man gi beskjed bare man skal ut for å hente posten. Det er ikke feil, det er bare annderledes - men det er fortsatt noe jeg ikke er vandt til. Selv etter 5 måneder.

Jeg kom hit for å oppleve noe nytt, og frem til nå klager jeg ikke på alt jeg har fått oppleve. Jeg har det veldig bra generelt, men jeg må vel få lov til å savne det stedet jeg virkelig ser på som hjemme: Norge. Det viser jo bare hvor bra jeg egentlig har det der. Og hva er ikke bedre? Det er tross alt hvor jeg har bodd de siste 17 årene, og hvor jeg kommer til å bo resten av livet mitt (hvertfall nå).

Nå har jeg så mye å se frem til: Hawaii, 18 årsbursdagen min, å reise hjem. Det er paradiset i seg selv, og jeg har aldri gledet meg så mye.

Jeg er halvveis i året mitt nå. Det er både trist, men jeg er også en smule lettet. Ikke misforstå: hadde jeg ikke dratt hit hadde jeg ikke satt pris på alt jeg gjør nå: de små hverdagslige tingene, og spessielt vennen og familien min. Det er jeg veldig glad for at jeg har innsett.

Noen dager er vanskeligere enn andre. Jeg kjemper hver eneste sekund, men vet at det er verdt det. Om ikke lenge er jeg hjemme.. Hjemme i Norge.

De første dagene i USA var kanskje de verste i mitt liv, og samtidig de beste. Jeg fikk endelig begynt på eventyret mitt, men jeg måtte tilpasse meg alt fra å ikke bo hjemme. Det var vanskeligere enn hva jeg forventet, og er ingenting lignende hva jeg har opplevd før.

Jeg husker fortsatt de små tankene som sa jeg måtte reise hjem de første ukene. Jeg husker det så godt. Men jeg ville ikke gi opp så lett. Jeg har tross alt ventet så lenge på dette. 

Ingenting er perfekt, heller ikke vi mennesker. Det ville bli nedturer, men samtidig så mange nye opplevelser som ikke mange får. Jeg viste jeg var.. er...sterk, og nå har jeg klart meg så langt at det er ingen tvil - Jeg klarer resten.

Siden tiden har gått så fort som den har gjort vet jeg at plutselig vil jeg være 1, 4, 10 år inn i fremtiden - og jeg vil savne å bo her, i Gays Mills. Så det å sette pris på hver eneste sekund er veldig viktig.

Nå må dere ikke tro at jeg har det helt forferdelig her siden jeg skriver så mye positivt om å reise hjem. Jeg vil bare få frem et poeng: borte er bra, men hjemme best.

Dette er et "liv i et år" og jeg lærer så mye. Jeg har fått venner fra hele verden, jeg har fått en fantastisk amerikansk familie for resten av livet, og jeg får oppleve en helt ny og ukjent kultur - som er en del av opplevelsen.

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg reiste i det hele tatt. Men helt ærlig tror jeg at den beste delen er å kunne komme tilbake på besøk senere. Da lever du ikke under noen regler, og trenger heller ikke bekymre deg for skolearbeid.

Om 5 måneder forlater jeg venner og familie - for å reise hjem til venner og familie. Er det ikke rart?

You can't change the past, but you can ruin the present by worrying about the future. | via Tumblr

Countdown

I dag har jeg vært i USA i 139 dager. Tiden flyr så alt for fort. Er nesten halvveis i året mitt (om en uke fra i dag faktisk) som jeg har sett frem til i så lang tid....

Om 25 dager er jeg på Hawaii! Reiser med Liv(Norge) og Ludvig(Svergie) og møter utvekslingsstudenter fra hele USA! Gleder meg til 1 uke med sol og varme, lengter virkelig etter det.

summertime

Om 61 dager er jeg 18 år!!!!!!!!!!! Klarer nesten ikke innse det. Er kanskje ikke en så big deal for mange av dere, men hele livet har jeg alltid trudd at det å fylle 18 "aldri ville skje". Trudde jeg skulle være barn for alltid, men nå er det ikke lenge til jeg er myndig og til jeg kan få billappen.
Selfølgelig, det suger litt å ikke kunne blir 18 i Norge, for man kan ikke akkurat feire den på den norske måten. Men jeg er hjemme akkurat 3 måneder etter bursdagen min og har jo faktisk hele livet foran meg.

Om 153 dager er jeg hjemme i Norge. Når jeg tenker på å reise hjem kjenner jeg at jeg blir så glad inni meg. Jeg har det helt fantastisk her i USA, men herregud, det blir godt å komme hjem til Norge. Så er det sommerferie! Kommer til å ta med meg så mange gode minner, selvom jeg kommer til å savne vennene og familien min her.

Om 165 dager skal jeg på Hovefestivalen. En god ting med å fylle 18 før sommeren. Reiser med min bestevenn, Ada, og gleder meg til å tilbringe tid med henne etter 10 mnd.

I det siste har vi hatt litt "dårlig vær", så vi har fått fri fra skolen i 2 dager + early release + avlyst alle basketballkamper. Jeg trudde amerikanere var tøffe, og tok ting som det kommer. Men neida, det er vist farlig å kjøre til skolen i kulde og snø... Har ikke akkurat hatt noe i mot å sove inn om morgningene, men det resulterer alltid i kjedsomhet og netflix titting.

Neste uke har vi finals på skolen, som jeg ikke ser veldig frem til. Men jeg tror det meste er mulitple choise(haha).... Ellers er det ikke mye som har skjedd. Har begynt å trene på vektrommet på skolen på morningene. Vi snakker 6 om morningen. Sporty sa du?

Også har jeg funnet ut at jeg HATER kaffe med sukker i. Det er godt hver for seg, men sammen? Æsj.

Plutselig er du ikke her

Jeg hadde egentlig ingen plan om å blogge i dag fordi jeg har lekser, men følte jeg måtte komme med noe viktig.

For ca 30 minutter fikk jeg vite at to unge jenter døde i en hesteulykke, ikke langt fra hvor jeg bor (i Norge). Det viste seg at en av dem gikk i korpset som jeg gikk i, og hun var bare 11 år, mens hun andre var 13. De hadde hele livet foran seg. Det er så ufattelig trist. (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10149638)

Mange sa til meg at det var "farlig" å dra til USA fordi det skjer så mye drap og ulykker her. Sannheten er, det er farlig å leve. Du vet aldri når dine siste sekunder er. Å bo i "trygge" Norge endrer ingenting. Utøya er et ganske godt eksempel.

Helt ærlig, så tenker jeg ofte på det nå. Det verste som kan skje er at noen jeg kjenner plutselig ikke...er her lenger. At jeg ikke får sagt hade fordi jeg er på andre siden av planeten. Jeg er så heldig fordi jeg har en fantastisk familie og supre venner hjemme, og jeg vet ikke om jeg hadde klart å miste noen av dem. 

Har ikke ord akkurat nå. Alt jeg kan si er ta vare på hverandre, livet er skjørt. Grip dagen, for du vet aldri hva som skjer i morgen, eller hvem som vil være til stedet. Kondolerer til familie og bekjente til de to hesteglade jentene. Måtte dere ri videre i himmelen 

 

Baby it's cold outside

Ingen skole i morgen fordi det skal bli så kaldt. Klager ikke!

Men det blir faktisk veldig farlig å gå ut, så jeg tror de fleste(+meg) holder seg inne.

Amerikansk jul

Det er kanskje på tide å fortelle dere om julen min før jeg glemmer den selv...
Den 25 desember stod vi opp tidlig for å åpne pakker. Jeg ble veldig fornøyd med hva jeg fikk (tangle teezer, gaverkort på Victoria's secret, klær osv). Etter det dro vi til Fennimore på familiebesøk. Lover dere, huset var såå stort og amerikansk! Spiste masse mat og spilte faktisk gavebingo. Når man fikk bingo kunne man velge en gave av alle de ..30 som lå på bordet, og det var mest tullegaver. Jeg kom hjem med et gaverkort på Subway, såpe, godteri og kort. Senere på dagen dro vi til foreldrene til Harry hvor Mona og Anna var. Vi var alle veldig slitne, og gjorde ikke så mye annet enn å...spise. Haha.

Helt ærlig så føltes det ikke ut som jul i det hele tatt, men det var gøy å oppleve en amerikansk versjon. Det er ingenting som norsk jul da, som er etter min mening mye bedre. Vi kler oss pent og har pinnekjøtt. Her gjør de ingen av delene. Men vi hadde masse snø!!!

Det er så godt med ferie nå, trenger å lade opp til 6 måneder med skole. Jeg har ikke vært så mye hjemme, har for det meste sovet over hos Lysianne (vi har fått hekta på The American Horror Story) eller vært med The O'Briens (=verdens herligste familie).

Merker at dette blogginnlegget ikke var så spennende. Er bare skikkelig sliten nå, og blogglysten er ikke helt på topp. Beklager det. Jeg har en busy month ahead, med basketball, skole og teater. Usikker på når jeg oppdaterer dere neste gang.

Fikk forresten pakken fra foreldrene mine i dag som innehold jarlsbergost, knekkebrød, sjokolade, undertøy (dere kjenner meg alt for godt, hater å kjøpe det selv), grøt og diverse annet. Setter veldig pris på det, mamma og pappa + Kjetil. Kjempeglad i dere og savner dere masse. 

24 desember

I dag skulle jeg gjerne vært sammen med familien min på Rambjørg, spist pinnekjøtt og kålrabistappe. I steden sitter jeg på andre siden av jordkloden i Gays Mills, Wisconsin. I år blir julen annderledes. Den skal feires på den amerikanske måten hvor vi drar til kirken i kveld og åpner gavene i morgen tidlig. Litt morsomt for det er det helt motsatte av hva vi vanligvis gjør.


Skal være ærlig å si det har vært en dag med litt mange blandede følelser. Jeg skypet med familien min som gjorde det nogelunde bedre. I fjor kunne jeg ikke gjøre annet enn å se frem til å feire julen her. Nå er jeg her. Det er nesten tortur å se alle snappene og alle bildene fra facebook og instagram. På utvekslingsgruppa på facebook var det en som sa "kunne ønske jeg kunne gått in døra hjemme, spist julemiddag og åpnet gaver med familien. bare være hjemme for noen få timer. ingenting slår jul med familien". Kunne si meg veldig enig i det...

Prøver å se på den positive siden: tiden går fort og neste år kommer jeg til å være sammen med familien min. Og flere år etterpå. Det er bare ett år og en jul her i Wisconsin, og derfor må jeg slutte å tenke å begynne å oppleve. Jeg er jo heldig som får denne muligheten!!

For dere som ikke er helt med, julen her i Amerika er vel en større ting den 25 desember enn den er den 24. I morgen skal vi åpne gavene, spise 3 store måltider(frokost, lunsj?, middag) og feire jul sammen med familien resten av dagen. Vertsfar sa at han håpet jeg var sulten fordi det skulle bli så mye mat at du ikke vil spise på flere dager. Er bare å planlegge joggeturer og salat i tiden fremover!

De siste dagene har forresten vært helt fantastiske. Jeg har gjort så mye med vennene mine her og vi har allerede planlagt når vi skal møtes senere når jeg har reist hjem. Tror at når man er på utveksling er tiden "etterpå" den beste. Da er det ingen regler og ingen skole. En ting er sikkert, kommer til å savne dem en hel masse.





I går var jeg innom en skandinavisk butikk i Westby (ca 40 min unna). Jeg, Liv, Mona og Lysianne løp til godterihylla og jeg brukte litt mere penger enn planlagt. Men jeg følte meg faktisk veldig stolt av å være nordmann da jeg var der. Fant blant annet marsipan, sjokolade, makrell i tomat, knekkebrød, lefser og pepperkaker! Jeg var med andre ord i paradis.



Ha en fortsatt god jul hvorenn du befinner deg i verden! :)

I guess it's christmas break already

Jeg sitter her med en kopp kakao, og forsøker å få litt julestemning ved å høre på Kurt Nilsen. I dag skulle vi egentlig ha vår siste skoledag før ferien, men det skulle være en "partydag" hvor vi bare kunne gå rundt å spille spill, spise osv. Alle elevene så veldig frem til det, men i dag tidlig klokken 6 fortalte Marla meg at skolen ringte og sa den var avlyst pga snø/glatte veier..... Det ble altså min første såkalte "snowday", men hvorfor måtte det skje en dag de fleste ville på skolen? Vi skulle slutte klokka 1 og etter det skulle basketball laget mitt ha en egen liten fest før vi skulle ha en hjemmekamp i kveld. Men nå er ikke det sikkert heller. Veninnen min sa nettopp "Ja, her i Norge blir vi kastet ut i istid"..... Welcome to America.

På onsdagen var jeg på audition for the school theatre, som skal bli vist i midten av mars (basert på Shakespears The Merchant Of Venice). Mr.Ghormley, som er verdens beste lærer, oppfordret alle til å prøve, spessielt utvekslingsstudenene. Det blir veldig hektisk når vi spiller basketball også, så vi kunne ikke få noen veldig store roller, men vi ville være en del av det uansett. Auditionen gikk overraskende bra, og folk syntes jeg var flink. Det endte med at jeg fikk være en pirat - som heter Aina (Kleina)!!! Jeg synes det er så kult! Som sagt så er det Mr.Ghormley som har skrevet om skuespillet fra orginalen, så kanskje han tenkte på meg når han skulle komme opp med navn til karakterer? Who knows, men nå har jeg hvertfall en rolle og jeg har et par replikker (som passer meg perfekt).

Untitled

Når jeg ser på datoen desember 20 så er det som at hjernen bare er for treig til å ta det inn. Det er ikke mulig? Nå har jeg juleferie frem til 2 januar (når begynner dere i Norge på skolen??) og da er det allerede 2014!!? I dag er det forresten kun 50 dager til jeg reiser til Hawaii med Liv! Det er virkelig noe å se frem til!

Planene mine for ferien nå er vel egentlig bare å slappe av, se på julefilmer, spille sims(hehe), spise god norsk grøt, stå på skøyter, ake? Vi får se hva som skjer :)

Hva skal dere gjøre i ferien?

Bildedryss

Here is a few pictures from the last 3 and a half months I've been in the US.






Here is just a short video from this weekend when I was in Dubuque with Liv, Anna, Mona and Bruna. We visited my host sister Courtney, and this is when we actually walked to the mall. Fast food chains is also very rare to see since we live in Gays Mills, so you can hear my reaction.
Les mer i arkivet » September 2014 » Juni 2014 » Mai 2014

Aina. 18 år. Reiser på utveksling til USA skoleåret 2013/2014 gjennom organisasjonen Explorius/CETUSA. Har du spørsmål kan du kontakte meg på ainaram@online.no. Instagram
+ Legg til som venn










hits